Elektrisitetsavgiften ble innført allerede i 1951 med en sats på bare 0,1 øre per kilowattime. Den var ment å finansiere utbygging av strømnettet til distriktene. I dag er den vokst til over 15 øre per kilowattime. På toppen av dette har mva kommet inn, sammen med stadig høyere nettleie.

Så kom Energiloven i 1990, som skulle liberalisere markedet. Forbrukerne fikk flere tilbydere å velge mellom, men regningen ble ikke lettere å forstå. Nettleien ble skilt ut som en egen post, og etter hvert ble den delt opp i fastledd, energiledd og fra 2022 ; kapasitetsledd. Nå straffes husholdninger ikke bare for hvor mye strøm de bruker, men også for når og hvordan de bruker den.

Resultatet er at dagens strømregning minner mer om en kode enn en enkel oversikt. Forbrukerne møter en regning der selve strømprisen bare er en liten del, mens resten er skjulte kostnader styrt av politiske vedtak. Politikerne snakker om å gi «prissignaler» som skal jevne ut forbruket, men i praksis gjør de regningen uforståelig for folk flest.

Det mest provoserende er at teknologien finnes til å gjøre dette enkelt. Med dagens digitale målere kunne leverandørene uten problemer beregne en totalpris pr kilowattime, der både strøm, nett og avgifter er bakt inn. I stedet velger man å holde systemet kunstig komplisert, et system som først og fremst gagner byråkrater og politikere, ikke vanlige strømbrukere.

Politikernes reformiver har gjort noe så enkelt som en kilowattime til en regnemaskin full av skjulte ledd. Når folk ikke lenger forstår regningen sin, er det på tide å stille spørsmål ved hvem systemet egentlig er til for. Forbrukerne fortjener én ting: en totalpris per kilowattime, uten politisk fiksfakseri.