Med årets tildeling nærmer beløpet seg én milliard.
Hver tildelte krone kan multipliseres med tre for å finne den egentlige verdien. Eieren spytter i egne midler og arbeidsinnsats, lokalt næringsliv får oppdrag og staten får skatteinntekter. Bonusen er et berget kulturminne.
Nærmere 6000 bygninger i Norge er fredet. Når et byggverk eller et miljø fredes, det være seg gravhauger, helleristninger, fangstgroper og hustufter, er det fordi det har betydning for hele nasjonen.
Verneverdige kulturminner har vi mange flere av, og de har et mindre strengt vern. Støtte til restaurering kan søkes fra Norsk Kulturminnefond, som deler ut 80 millioner kroner årlig. Søknadsfrist er 1. november.
En kartlegging fra 1992 anslo antallet kulturminner til litt over 500 000. Kulturminner kan være hus, låver, stabbur og naust, men også fartøyer, gravhauger, stier og historiske hageanlegg.
Fortidsminneforeningen anslår at 1,5 prosent av kulturminnene går tapt årlig. Det er tre ganger mer enn hva Stortinget har vedtatt som akseptabelt.
Kulturminnefondet er Klima og miljødepartementets viktigste virkemiddel for bevaring av verneverdige kulturminner. Dette fordi vi går inn og bidrar i det avgjørende øyeblikket da eieren bestemmer seg for om han skal ivareta stabburet, uthuset eller naustet og søke støtte, eller om han bare skal la bygget fare fordi det er upraktisk og nedslitt. De private eierne har som regel også en god plan for hvordan kulturminnet kan brukes etter at det er berget.
Et typisk prosjekt som søker Kulturminnefondet om støtte har en kostnadsramme på 300 000 kroner, for eksempel reparasjon av et tak. Av dette bidrar fondet med 100 000 kroner, resten kommer fra eieren. Det som i realiteten sa skjer er at Staten gir 100 000 kroner i støtte og får kulturminnevern verdt 300 000 kroner tilbake, pluss et berget kulturminne.
Men midlene fondet har å dele ut står ikke i stil til etterspørselen. Hadde vi kunnet gitt hjelp til alle søknader i fjor, ville det ha utløst innsats fra private eiere verdt 650 millioner kroner. Satt på spissen sa staten i fjor nei til en halv milliard kroner til bevaring av kulturminner, når effekten av fjorårets støtte trekkes ifra.
Mange av prosjektene foregår i distriktene, med kortreiste materialer. Det betyr arbeid og aktivitet. Flere sagbruk i landet har opparbeidet spesialkompetanse på leveranse av materialer til bygningsvern. Materialer som etterspørres har gjerne spesielle dimensjoner, og må være av høy kvalitet fordi bygget skal vare svært lenge.
Lokal kunnskap er viktig i restaureringen, vern av kulturminner ivaretar tradisjonskompetanse. For eksempel er hus fra før 1950 bygget annerledes. De ’’puster’’ og var uten dampsperre. Da må håndverkere vite hvordan slike hus fungerer før de pusses opp.
Gamle hus og miljøer er en viktig historiedokumentasjon. Man kan skrive en hel bok som dokumenterer fortiden, men det gir en helt annen effekt å gå i et gammelt hus, kjenner tjærelukta i en stavkirke, eller nyte lokalmat i en restaurert skysstasjon.
Det som ansees som verdiløst i dag kan anses som verdifullt om noen år. Våre kulturminner er en ressurs som ikke er fornybar.
